Undring borti natta ..

Tidligere i uka satt jeg en hel kveld på rommet mitt uten å gjøre noe som helst fornuftig. Ikke at det er noe uvanlig, usedvanlig flink som jeg er til å glane i veggen og spille edderkoppkabal i timesvis. Uansett, denne kvelden satt jeg egentlig bare rastløs og ventet på at noe skulle skje. Jeg tittet litt i gangene, prøvde å finne folk og noe sosialt som skjedde, men da klokka passerte ett bestemte jeg meg for å gi opp og omsider legge meg. En del av meg var dog motvillig. Da jeg klarte å lete fram mobilen for å stille alarmen, kom det halve meg hadde ventet på hele kvelden uten at jeg egentlig hadde vært klar over det: melding fra miljøarbeider Eide m/gjeng: Gira på å sove ute i natt ? Seff. Hoppa ut av senga og inn i masse varme klær, slang soveposen over skuldra og labbet opp til OddIngeberg/OddIngetoppen (hva det egentlig heter der oppe hvor halve lærestaben bygger hus, er jeg ikke helt sikker på.)
En fantastisk natt med vakker stjernehimmel, stjerneskudd, altfor kald sovepose og istappnese, og alt annet som hører med overnatting under åpen himmel. Det er nettopp slike impulsive, internatreglement-stridige og minneverdige påfunn som gjør at jeg elsker å gå på Framnes.

Men altså, det jeg lå og grublet på denne natten under karlsvogna og Sirius, var at undebevistheten min hele kvelden hadde visst at noe kom til å skje. Kan en liten bit av meg se inn i framtiden? Hvis Gud har satt sitt fingeravtrykk på meg, så er det vel ikke utenkelig at et lite fragment av meg er guddommelig og dermed utenfor tiden, som Gud selv?