Han godeste Rousseau var inne på noe.

Virkelig, vi mennesker er skapt for å være ute i det fri. Ihvertfall når det er vår og vakker natur rundt oss. Ofte dasser jeg tiltaksløst rundt på rommet i evigheter, doper ned rastløshet og lengsler ved å stirre i en pc-skjem eller sove i en sliten seng. Og våkner til den samme veggen jeg sovnet til.

For all del, det er ikke det at vi ikke kan å kose oss inne. Tepper og telys og jentesnakk er fint. Og film og kakao og piskende storm på ruta. Men det hender jeg ikke finner ro og sjelen lengter ut.

I natt sov jeg på Verdens Ende. Jeg og Gud, Alene. Med en sovepose, ullsokker og en mosestein til pute. Tankene fikk rom og sjelen fant fred. Naturen rundt meg åpenbarte seg i majestetisk skjønnhet, bare for meg. Alle andre sov nemlig innedørs på de innestengte, små rommene sine.

I går kveld, ca leggetid.



En god start på dagen.



Kjærlighetserklæring.



Lykkelig morratryne, mettet på frisk luft og bølgeskvulp.

Så hvis noen klødde seg i hodet over at jeg spratt rundt våken og leendes i morges, så er det ikke fordi jeg falt ned trappen og ble A-menneske, men at jeg ble vekket av vårbris, fuglesang og en kvist i øyet.


Sov DU godt i natt?