Bokser er firkantete og greie

Jeg har funnet ut hva som skiller meg fra de mange andre. Hjemme på østlandet er det nemlig store mengder snø, og ved hele to anledninger har jeg dristet meg ut på ski, til familiens store overraskelse. Med lånt utstyr fra søster og mor, og trøste-kvikklunsj i lomma, har jeg stabbet meg avgårde i de nypreppa skiløypene på åsen, på Lygna. Lygna er det stedet hvor alle Hadelendinger reiser hvis de virkelig skal på skitur. Vi snakker altså ikke skileik i lia hjemme eller rusletur bort til naboen, men seriøs skigåing i et stort, flott løypenett. Lygna har stadion og skihytte, og her er de alle sammen, alle de andre. Topptrente ungdommer, ganske-godt-trente ungdommer og seige gammelmenn med stålkondis. Barnefamilier på søndagstur finnes sikkert der de også, men under mine to besøk i denne skibobla må de ha gjemt seg godt. For kontrasten mellom meg og alle de andre lyste sterkt. Kontrasten gjaldt antrekk -de utstyrt i full Bjørn Dehli-dress, jeg i gammel fjellanorakk og den slitte fotball-treningsbuksa. Og den gjaldt fart og teknikk -de gled bortover i rasende tempo, mens jeg tuslet fremover med fart lik en treåring. Men selv om det er et faktum at både treningsentusiasmen og kondisen min ligger på nullnivå, vil jeg ikke påstå at det er dette som har gravd hele grøften mellom meg og dem. Nei, forskjellene er nok ikke bare i det ytre. For jeg er en koser. Jeg koser meg på sofaen og jeg skal kose meg på tur. Mitt formål med å ta på ski og bevege meg fremover er slettes ikke å få pumpet ut mest mulig energi, kjenne svetten sile og kroppen dunke. Det er derfor jeg har med meg toddy på termos mens de andre har pulsklokke. Jeg liker å studere ekornspor i snøen, prøve å stikke staven ned i den isbelagte bekken, og nynne til lyden av natur. Ikke noe av det går hvis jeg har høy fart og pesende ånde. Dessuten finner jeg det særs ubehagelig å bli pes-sliten, og ubehag er ihvertfall ikke kos. Konklusjonen er at personer som meg defineres skigåere, og de andre er skiløpere. Og det er jo bare en fin ting, for mangfold er så vakkert atte.