Syltetøyglass med kjærlighet

For fire år siden fikk jeg være med to kor hjemmefra til Estland på korturné. Vi reiste litt rundt i landet, hadde tre-fire konserter og bygde vennskap med en kristen ungdomsgruppe. Men det som gjorde mest inntrykk var å dra ut i slummen i Tallinn. En lokalhelt ledet oss til et fattig område av nedslitte, falleferdige hus, søppel og triste mennesker. Vi stilte oss opp på en plass hvor helten pleide å dele ut mat, og snart samlet det seg en liten gruppe mennesker rundt oss. Vi snakket ikke språket deres, men vi prøvde å skape kontakt med smil og nikk. Vi sang et par-tre sanger og delte ut matvarene og lekene vi hadde med i bilen, og sykepleierne blant oss rigget opp en bod hvor de stelte skader og sår. Jeg husker at jeg følte meg så frustrert og hjelpeløs. Fattigdommen og nøden til disse menneskene var så tydelig, og jeg kunne ikke gjøre mye for å hjelpe dem. Ikke kunne jeg gi noe medisinsk hjelp, ikke klarte jeg å kommunisere noe trøst eller håp, ikke turte jeg å tømme bankkontoen min for å gi vekk - alt i alt følte jeg meg som en bortskjemt fjortis uten noe ordentlig å bidra med. Jeg prøvde å overlevere det syltetøyglasset jeg hadde i handa med så mye medfølelse og omsorg i blikket jeg bare kunne, men følte meg bare lost og udugelig. Jeg VILLE hjelpe - men jeg visste ikke HVORDAN. Vi skulle jo uansett dra tilbake til rikmanns-hotellet vårt, og videre til rikmanns-landet vårt, om noen timer likevel.

Av og til kjennes det ut som urettferdigheten er helt låst fast. Om jeg selger alt jeg eier, og gir det vekk, vil det fremdeles ikke dekke behovet. Urettferdigheten vil fremdeles være der, stor og rungende, og jeg vil ikke lenger ha noe å hjelpe med. Men denne følelsen av håpløshet er bare å slenge ut vinduet, det er en stygg, vridd løgn. Det du gjør for et hjelpe et annet menneske betyr alt i verden. At hun som har det vanskelig får vite at noen bryr seg og ønsker å hjelpe henne, at noen ser henne spesielt, at noen viser at hun er verdt noe, det kan kanskje endre hele verden hennes. Jeg kunne kanskje bare dele ut syltetøyglass og smile forsiktig, men jeg fikk være med på å gjøre noe godt, noe vi gjorde med kjærlighet.

Jeg ønsker å få mer som jeg kan gi. Kunnskap og kompetanse som kan hjelpe og endre i større skala. Hva slags kunnskap og kompetanse det blir, vet bare Gud. Men lengselen om å elske de svake og trengende er plantet i meg allerede. Jeg tror den ble plantet der i slummen i Tallinn da jeg vare femten år. Og vet du hva?

...i Januar drar jeg tilbake dit. To uker i Estland med et strålende, lite dts-team. Jeg vet ikke så mye om programmet enda, men vi skal reise rundt, besøke hjemkirken til teamlederen vår, og drive mercy-arbeid i Tallinn. Jeg gleder meg til å se hva Gud vil gjøre gjennom meg. Jeg gleder meg til å møte mennesker å smile til, barn jeg kan ta på fanget og leke med, og nedbrutte ungdommer jeg kan dele det største håp som finnes med - en nær og personlig frelser.