Sprukket kar.

I går gikk jeg på en liten smell. Jeg surret vekk hodet mitt og glemte bort en avtale som var viktig for meg...og da jeg sent i går kveld skulle krype til sengs, så gikk det plutselig opp for meg hva jeg hadde glemt og det føltes som om jeg datt ned i et dypt, ensomt hull. Har du kjent på den følelsen, at du er frustrert, oppgitt og småfortvilet over egen utilstrekkelighet eller feilgrep? Nå var kanskje ikke dettte tilfellet så veldig alvorlig, det  var mest synd for min egen del. Muligens er grunnen til at det vekket såpass vonde følelser i meg at jeg har vimset og surret meg bort så utrolig mange ganger før, og jeg liker å tro at jeg har vokst fra den verste distré-heten. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i tenårene glemte avtaler og møter... Jeg husker at på Framnes så kunne folk komme bort og minne meg på både to og tre ganger et møte vi skulle ha senere samme dag - og alikevel så kunne jeg forglemme meg. Det var like kjipt hver gang jeg oppdaget det, for ikke å snakke om flaut. 

Så hva gjør man med slikt ? Det kan være fristende å bare akseptere at "det er slik man er", og la det bli en del av identiteten sin... men i mitt tilfelle så ville det vært feigt. Jeg ønsker jo egentlig å være en person man kan stole på at holder ord, en man kan regne med. Og da kan jeg ikke la meg selv seile inn i en karakterboks med navn "surrete, vimsete, distré og glemsk". Generelt så har jeg kommet meg veldig de senere årene, og jeg har blitt mer og mer konsekvent på å skrive ned alt som skal huskes. Men det hender jo at det glipper - slik som i går. Og når slikt skjer, at ens egne svakheter kommer frem og hjelpesløsheten og frustrasjonen skriker opp, så tror jeg det er viktig å puste rolig inn, klappe seg selv litt på kinnet og lytte til stemmen fra hjertet som sier "nå, nå, det var veldig dumt. Men det går bra. Det ordner seg. Alle har lov til å gjøre feil. Jeg vet du kan bedre, så prøv igjen, og ikke gi opp."